Tilbakeblikk.

Nå sitter jeg her, nydusjet og fin,

med en nyåpnet pils av det slaget som mange liker å rakke ned på, men som faktisk er en god pils etter min smak. Ja det er en Ringnes, den første pilsen jeg drakk til Tippekampenes plinging og Rolf Hovdens noe beduggede røst på sort-hvitt ruta tidlig på syttitallet.

Hvorfor jeg ikke har min favorittpils, Grans Premium ved min side, er fordi jeg befinner meg inne i en liten Vestlandsfjord på jobb på en borerigg. Og der ligger det selvfølgelig ikke en Rema 1000 i det vegkrysset hvor bensinstasjonen og butikken befinner seg. Men heldigvis, de har øl på butikken.

Ja og så sitter jeg ikke nydusjet og fin når du leser dette, for dette er skrevet på lugaren i går kveld, fredags kveld, for jeg gidder ikke å gå ned i et av dagligrommene å se tv sammen med en mengde polakker og dansker. Nei jeg skriver heller dette innlegget.

Finnes det ikke norsk arbeidskraft lenger, går de alle på trygd?

OK, det var ikke meningen å være frekk, men det er faktisk lov å stille seg spørsmålet, for det er mye godt betalte jobber på verft og større utbygginger rundt om i landet. Gode vilkår og arbeidsrotasjoner er det også.

Men nok av det. Dere gidder jo ikke å lese om mine og andres arbeidsforhold når jeg først poster et innlegg etter tre og en halv måneds tørke.

Med andre ord, en skikkelig bloggtørke.

Sånn nyttårstørke har jeg jo hatt før etter en maraton med JuleFlabbenderen i tjuefire dager i desember, men i år tok det altså litt lenger tid enn de vanlige to tre ukene før jeg fikk summet meg til å logge inn på VGB.

Har jeg vært innlogget på vgb i den tiden? Jeg er søren meg ikke sikker. Jeg vet jeg har kommentert en håndfull innlegg, men det tror jeg for det meste har vært uinnlogget.

Vel alt har sin forklaring og årsak, og min er rett og slett tørke, tørke som i Sahara og det vet jeg hva er. Men det er ikke bare det, det er også vgb og dets bloggere. Eller skal jeg heller si, mangel på bloggere etter hvert.

Det var en del som forlot oss i høst og det lot jeg ikke gå upåaktet hen. Det var litt tumulter og noen såre kommentarer mellom meg og noen, men det tror jeg ble rettet opp og vi fortsatte å respektere og like hverandre som bloggvenner. Skulle bare mangle, noen av oss hadde jo blitt veldig godt kjent og likte hverandres tone, stil og adferd. Men det fortsatte å falle noen av lasset nesten hver dag, ja jeg har vært innom og kikket, og etter hvert som tiden gikk ble aktiviteten på vgb ganske så redusert. Det ble faktisk ganske dårlig med lesbare innlegg her etter hvert og de hang på forsiden i to tre dager som de gjør nå.

Aktiviteten på et lavmål, men jeg kan jo ikke akkurat kritisere det da, som ikke blogget eller blogger selv.

Nei flere og flere har funnet sitt nye tilholdssted utenfor denne portalen. BlogHog er en av dem, og der finner man igjen mange av de tidligere kjente fjes. Sjalle, sambygdingen som befinner seg rett ned i gata for meg, når jeg er hjemme, har kommet opp med et tilholdssted som har fristet mange, og jeg har også reservert meg en plass der. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle bloggen min der enda, men jeg finner vel et passende navn til mitt nick.

Breiflabben søker seg inn på nye farvann, noe han for øvrig gjorde i fjor også, men jeg har ikke vært så aktiv der.

A Taste of Honey som den bloggen heter, fikk ikke den starten jeg håpet på, men den kommer til å bli aktiv igjen ganske snart. Det er en engelskspråklig blogg og jeg kommer nok vesentlig til å blogge om reiser, reisebeskrivelser, reiseopplevelser og inntrykk som kanskje utarter seg til novelleliknende fortellinger. Ideene er der, men skrivekløen har ikke satt seg enda.

Jeg har gjort mange reiser og tilbakeblikk i den siste tiden, på disse årene jeg har tilbrakt på VGB og kommet fram til at nå er det tid for et lite adjø. Ikke noe stort og utbasunerende adjø med tilbakevendende kraft som vi har sett flere av de siste to årene. Nei kun en liten takk for meg og lykke til videre til dere som fortsatt holder skansen.

Jeg syntes det var passende med denne ”takk-for-meg-hilsenen” på denne dag, da det er fem år siden jeg postet mitt første innlegg her.

Det har vært en fantastisk tid og jeg har truffet mange fantastiske mennesker og fått relasjoner i det virkelige liv som jeg setter stor pris på. Kanskje vi ses et annet sted, hvem vet.

Smak og Behag kommer til å bestå så lenge VGB vil, jeg har ikke tenkt å slette en ”God damn shit”. Jeg har de fleste innleggene lagret i word og bildene de blir med videre, mens jeg, jeg vil være på reise på BlogHog på bloggen «The Journeyman» og  «A Taste of Honey».

So long folks 😉

Takk for det gamle.

Et nytt år har nettopp sett dagens lys med sin første dag.

Det ble fulgt av meg de første fire timene, før jeg pakket dynen godt over meg. Første natt på lenge under min egen dyne. Det var langt på dag før jeg våknet og da var det like godt å innta en dansk frokost siden den norske frokosttiden var overskredet med mange timer. Medbrakt rullepølse, salami og leverpostei ble nytt på godt speltbrød som jeg rakk å kjøpe inn før bakeren startet sin nyttårsfeiring.

Nå har jeg puslet litt rundt på bloggen, lest noen ”Godt Nytt År” innlegg og kommet fram til at det må jo jeg ønske dere også.

Men først vil jeg takke dere for det ”gamle”.

Det har igjen vært et spennende bloggår med omlegging og tekniske oppdateringer av det kjente slaget. Med andre ord, oppdateringer som haltet seg til det bedre ettersom månedene gikk. Mye likt Flabben faktisk, han var ikke oppegående på noen måneder han heller i det Herrens år 2010.

Men nå hopper han rundt både her og der og skal innlede dette året med noen golfrunder på Tenerife om ikke så mange dager. Det var faktisk der jeg startet fjoråret også.

Adventskalenderen. Luke 13. Akevitt

Denne trettende luka i årets Adventskalender,

burde jo selvfølgelig handle om Luciadagen, den trettende desember. Men det regner jeg med noen av dere andre her inne tar seg av, dere som har barn i barnehage eller i småskolen. Det er vel der Luciafeiringen hører hjemme.

Nei jeg skal heller ta for meg noe som mange forbinder med en juletradisjon i Norge, nemlig akevitt. Hvorfor jeg sier juletradisjon er fordi mange av våre landsmenn tragisk nok bare kjøper og nyter akevitt til jul. Vår nasjonaldrikk som kan nytes til nesten all slags mat og til alle døgnets og årets tider.

Men altså de fleste drikker akevitt til jul og for noen så står det faktisk noe akevitt igjen over til neste jul også.

Vårt naboland i syd, Danmark, har et mye mer avslappet forhold til akevitt og når og hvor den kan nytes. Der drikkes akevitt til frokost, ja dansk frokost altså som normalt er en sein lunsj.

Vi har mange akevittyper på vinmonopolet og de fleste av dem er norske. Her ser vi et knippe av de mest populære og den som er mest populær er Gammel Oppland, fuselfri og dobbelt destillert som det så fint står på etiketten.

Juleforberedelser? Det er "JuleFlabbenderen" det.

Ja nå dukker de opp,

innleggene om jul og advent og alle de medførende juleforberedelsene.

Her i heimen er det også forberedelser, ikke så mye til advent og jula, selv om jeg har satt fram noe som kan minne om adventlysestake, men mest til den forestående JuleFlabbenderen.

Jeg har telt på knappene i år om jeg skulle dra kalenderen i gang i år igjen, da det har vært skikkelig bloggtørke her.

Men så er det jo moro da og juleølet skal jo smakes på i år også. Videre så skal julemat kjøpes inn og det skal ordnes og styres, vaskes og handles og før vi vet ordet av det, så er julen her med sine tradisjoner og festligheter.

Og jeg hadde sikkert angret i ettertid, hvis jeg ikke hadde fulgt opp med det som nå kanskje kan bli en tradisjon.

Så det blir altså en JuleFlabbender i år også. Ikke her på ”Smak og Behag”, men på nettopp ”JuleFlabbenderen”. Så legg til linken med en gang.

Jeg kommer nok til å repetere noe av det vi har stiftet bekjentskap med før. Det blir selvfølgelig testing av juleøl. Hva skal jeg ellers med alt dette ølet?

Videre så skal dere stifte bekjentskap med mine venner i M*A*S*H som er min favorittserie i fjernsynsruta gjennom mange år nå.

Sats og hopp!

I to tre år nå,

har jeg slitt med en dårlig ankel. Det begynte med plutselig knivskjærende smerter fra ankelen som om jeg skulle ha tråkket over. Og tråkket over har jeg gjort med denne ankelen så lenge jeg kan huske.

Men det var omtrent på denne tiden i 2007 jeg virkelig begynte å få problemer. Jeg klarte ikke å gå mer enn tre fire hull på golfbanen før det ble så ille at jeg måtte dra i klubbhuset. Jeg hadde en golftur til Statene før jul for der er det jo vanlig å kjøre en golfrunde i stedet for å gå.

Men ankelen ble ikke noe bedre og det resulterte i at golfen min heller ikke ble bedre, så jeg bestemte meg i løpet av 2008 at noe måtte gjøres. Her måtte det reparasjoner til skulle jeg ha et kvalitetsnivå på mitt liv som tilfredsstilte mine ønsker og mål.

Jeg ble lagt under kniven med dårlige garantier av legen, men at det var verdt å prøve.

Så fulgte jeg opp med fysioterapi og opptrening og det så lyst ut for noen runder på golfbanen igjen og turer i skog og mark. En golftur til Afrika i godt selskap og til og med noen safariutflukter med spennende møter og godt selskap klarte jeg å gjennomføre. Men jeg var nok et stillestående bytte der ute i bushen, for springe kunne jeg ikke og golfingen måtte jeg fremdeles utføre med bil som framkomstmiddel.

Legen ble konfrontert igjen og avtale om total avstivelse og sammengrodd ankelledd var det som måtte til. En litt tøff avgjørelse å ta, men jeg måtte bli kvitt smertene og forsikringsordninger med jobben gjorde at de enorme sykehuskøene kunne forseres og jeg kunne bli ”frisk” i en fei.

Så igjen ble jeg lagt under kniven og ankelen ble boltet på plass og en lang periode med beinet i gips ventet.

Jeg følte meg litt som vgb der jeg satt og blogget. I bunn og grunn var jeg den samme Flabben, men det måtte noen korreksjoner til for at jeg skulle få igjen mitt trivselsnivå i livet mitt.

Første operasjon førte til litt forbedring i tilbakeskrittet, men nå som jeg satt der og var nærmest ubrukelig, kom jeg sakte tilbake til et bedre liv.

Så når jeg kastet krykkene i mai og kunne hompe meg fremover på litt mer moderne hjelpemidler, kom de skrittene og livet jeg hadde savnet bedre og tydeligere fram for hver dag som gikk.

Og jeg har gått.

Den beste treningen for en stiv ankel fikk jeg som oppmåler blant Holmenkollbanens pukk og sviller gjennom sommeren og nå er jeg nesten hundre prosent funksjonell. Vel jeg kan ikke springe da, det er faktisk umulig med en stiv ankel.

Det har ikke vært lett å hoppe eller satse heller, det lystrer ikke helt enda og like spretten som jeg har vært, blir jeg nok aldri igjen. Men så blir jeg jo ikke yngre heller da.

Det sies at det ofte kan være en fordel å ha flere bein å stå på, og det kan sikkert være riktig det.

Men skal du satse eller hoppe, eller for den sak skyld bare gå. Ja da tror jeg det er best å bruke sine egne bein og se hvor det fører en hen.

Nå blir det golfing med mine egne bein som befordringsmiddel igjen. Og siden det er vante og kjente omgivelser, tror jeg den satsingen kommer til å gå bra.

Jeg vil fremdeles møte nye og gamle golfere som også har hatt sine problemer med utstyr og kropp, men vi deler litt av de opplevelsene og erfaringene vi har gjort og gleder oss sammen over det.

 

Litt som på VGB kanskje?

😉

.

Juleølet er på gang.

Så er den viktigste juleforberedelsen gjort.

 

Juleølet er satt og jeg kan bare vente i spenning på resultatet.

I år er det satt på et polsk pilsnermalt og tomtebrygg pluss ganske mye humle og krydret med litt ekstra allehånde og stjerneanis.

En kveld på Oslos tak.

Det tar litt tid før man blir kjent med et nytt kamera.

 

En fin måte å bli kjent med det er å ta bilder en kveld det er litt farger på himmelen. Så jeg tok en tur opp til Carpes favorittplass, utsikten fra Kragstøtten.

Kvelden senker seg over Oslofjorden i fine blåtoner.

Men det hadde jo sett bedre ut med litt mer rosa eller rødlig skjær.

Den siste Blåhval?

Slike supportere liker vi 🙂

 

http://fotball.vgtv.no/?id=43656

 

Nå får han et lite plaster på såret for en bedrøvelig sesong. Han blir invitert til avslutningsfesten om noen uker.

 

Way to go Sir !

 

Bilde og link er lånt av VG Nett.

På forhånd takk 😉

Oksen er verdensmester!

Oksen fra Grimstad har gjort det,

 

Han er verdensmester!!

Graffiti på nærbutikken.

Tagging ser jeg på som hærverk.

Å slenge opp en ”signatur” på andres eiendom er hærverk og de som gjør det er noen faens egoister som ikke har respekt for andres eiendom.

Men graffiti har jeg et helt annet forhold til. Det synes jeg kan være virkelig flott til tider.

I morges da jeg gikk opp til nærbutikken min, fikk jeg en gledelig overraskelse. Der var det en kunstner i sving med sine spraybokser.

Fasaden på butikken hadde vært kjedelig og grå i lange tider, men nå hadde det begynt å gro blomster på den ellers triste fasaden.

Som dere forstår så måtte jeg hjemom og hente kameraet, for dette måtte jeg vise dere.